Hevn?

Det er et spill. Et spill jeg har tapt for lenge lenge siden, likevel tar jeg meg selv i å tenke strategi hver dag. Dere skulle bare visst. Visst hvor patetisk det er, tror kanskje ikke jeg skjønner det, samtidig som jo, jeg vet. De tingene jeg gjør for å vinne et allerede tapt spill er utrolig, ting jeg ler høyt av når jeg ser det på tv. Men jeg fortsetter til tross for det. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg absolutt må vinne heller, er det stahet det går på? Stolthet? Hevn? Jeg har ingen anelse. Og det har ingen rundt meg heller, ingen kan fortelle meg hva det er. Fikk til og med råd fra fremmede da de så hva jeg drev med. De syntes synd på meg, ga meg sånne "sympatiske" blikk og fortalte lignende historier for å få meg til å skjønne. De prøvde å holde meg igjen til og med, sa at jeg ikke måtte gjøre det for jeg skader bare meg selv uanz. Det er så rart å tenke på det syns jeg. Men jeg gir meg ikke, jeg skal vinne det tapte spillet, for jeg tror det er mulig. Jeg håper det. "Du kommer aldri til å få det slik du vil ha uanz, ikke når du må gjøre dette for å få det". Jeg bryr meg ikke.

Gevinsten kommer aldri til å bli verdt alt, og hun som står ved siden av ler av meg. Hun vet nok alt, men jeg kommer aldri til å spørre henne. Og han andre er ikke her. Hehe, kanskje alt bare er et sykt tidsfordriv? Jeg vet hva jeg vil ha, men det er ikke her. Det finnes et spill til, og jeg vil mye heller spille det. Det var så enkelt, men det spillet tror jeg er mye verre å tape, så det er kanskje like greit at jeg må sitte her og spille noe som ligner. Jeg har spurt alle om hjelp, alle. Ingen får meg til innse noe annet. Hvordan slutter man å spille? Jeg er patetisk, og jeg vil at han skal vite det.